Forskning, klima, energi, økonomi, politikk

Den besværlige forskningen

15.11.2014 19:59

 

Johan Petter Barlindhaug er en mektig mann som mange lytter til. Han har  snart 74 år på baken og er en bauta i nordnorsk næringsliv. Han kan  smykke seg med tittelen professor II ved Universitetet i Nordland, uten at han noensinne har publisert  en vitenskapelig artikkel eller har andre akademiske meritter å vise til. Dette har vel ikke skjedd siden Arthur Arntsen ble utnevnt som humorprofessor ved UiT, og mens vi andre  dødelige professorer er nødt til å forlate våre stillinger når vi passerer 70 så kjenner jeg ikke til at det er andre enn Barlindhaug og Jarle Aarbakke som får dispensasjon til å utøve makt på overtid i det akademiske systemet. Barlindhaug er ofte eksponert i media og er igjen aktuell med  to leserinnlegg i Nordlys i egenskap av styreformann i oljeselskapet North Energy. Dette selskapet har vært kritisert på lederplass i Nordlys for lederlønninger og bonuser som ligger på nivå med Rune Bjerkes, mens North Energy i motsetning til DNB ennå ikke har tjent penger på oljevirksomhet og i hovedsak finansieres over statsbudsjettet.

 

Barlindhaug er misfornøyd med en høringsuttalelse fra Norsk Polarinstitutt (NP) om letevirksomhet nær iskanten i Barentshavet. Så misfornøyd at han i innlegget 7. mai karakteriserer NPs høringsuttalelse som ”uten faglig grunnlag” og foreslår ”en klar grensedragning mellom Polarinstituttets forskning og forvaltning,” og at dette ”vil være en fordel for kompetanseutviklingen i norsk og nordnorsk næringsliv.” Det framgår ikke klart av innlegget om det er NPs forskning eller forvaltning som han mener opererer uten faglig grunnlag, men man må vel gå ut fra at han tror forvaltningen vil operere på et høyere kompetansenivå hvis den  får operere uforstyrret og uavhengig  av forskningsresultater som NP leverer. Dette er i sannhet et oppsiktsvekkende standpunkt av en professor, men dessverre ikke enestående i oljesammenheng. Leder for Institutt for petroleumsteknologi ved Universitetet i Stavanger (som UiT nå har inngått samarbeidsavtale med) avfeier likegodt hele rapporten fra FNs klimapanel som ”uvitenskapelig.” Den naturvitenskapelige delen av denne rapporten er en oppsummering av innholdet  ti tusen fagfellevurderte vitenskapelige artikler, og direktøren ved NP har vært en av hovedforfatterne.

 

Barlindhaug uttrykker også frykt for at Polarinstitutt og universitetet framstår som ”bremseklosser i norsk nordområdepolitikk, ”og en må tolke ham slik at han også mener en liknende grensedragning mellom forskning og næringsrettet virksomhet også bør gjelde universitetet. Dette synes jeg er et interessant synspunkt, som divergerer markant fra dagens  offisielle politikk, som jo går ut på en stadig større infiltrasjon av næringsinteresser i Universitetets virksomhet. Her er problematikken ikke at forskningen oppfattes som et besværlig element for næringslivet (den kan jo bare ignoreres hvis man ikke liker den), men at næringslivet i stadig større grad styrer forskningen gjennom  styrerepresentasjon og direkte og indirekte næringsstyrt finansiering.

Næringslivets infiltrering  er problematisk for grunnleggende forskning og utdanning blant annet fordi institutters og forskningsgruppers overlevelse blir gjort avhengig av næringsfinansiering. Jeg jobber ved et matematisk institutt som bare i liten grad kan oppnå næringsfinansiering hvis vi skal utføre vår primære oppgave, som er å utvikle og formidle kunnskap i matematikk. Vårt fakultetsstyre er ledet av to representanter med bakgrunn i petroleumsnæringen som sjelden unnlater å benytte anledningen til å foreslå ”omstrukturering” av dette instituttet som bruker mer penger enn det har. Disse pengene går utelukkende til lønn, så det betyr nedbemanning, noe som  rimer dårlig med alle politiske signaler som peker i retning av at vi trenger et nasjonalt løft for å øke kompetansen i befolkningen i nettopp matematiske fag.

 

For Universitetets vedkommende synes jeg derfor  det er all grunn til å ta Barlindhaug på ordet når han foreslår en grensedragning. Dette må bety en grensedragning mellom grunnforskning og forskningsbasert undervisning på  den ene side, og næringsrettet forskning og næringskontrollert profesjonsutdanning på den andre. Hvis  det næringslivet Barlindhaug representerer insisterer på å ha kontroll med, og rett til å overprøve, forskningsresultater etter eget forgodtbefinnende, så er det ikke urimelig at man etablerer egne næringsuniversiteter og forskningsinstitutt som i stor grad er finansiert av næringslivet  selv. Det  er viktig at den statlige finansieringen av disse institusjonene ikke blir for stor, slik at de ikke tillates å etablere lønnsnivåer som støvsuger de offentlige institusjonene for kompetanse. En slik grensedragning vil styrke forskningens uavhengighet, dens samfunnskritiske rolle. Den vil også bidra til å utdanne en ny generasjon av lærere, forskere og ledere med fokus på andre verdier enn de som styrer overbetalte profittjegere som insisterer på å spille  poker med felleskapets midler.

 

 

 

 

Søkested

Kontakt

Kristoffer Rypdals blog