Forskning, klima, energi, økonomi, politikk

Mantraet om at norsk vindkraft er uten klimaeffekt

25.11.2014 12:52

 

Under adventsseminaret om vindkraft ved UiT vil professor i samfunnsøkonomi, Anders Skonhoft, fortelle oss at ”norsk vindkraft har ingen klimaeffekt.” Her skal jeg kommentere et innlegg fra Skonhoft i  ”Dagens næringsliv 05.09.2014 (http://bit.ly/1v9jSzU).

 

Skonhoft: Norsk vindkraft er ikke bedriftsøkonomisk lønnsomt. Utbygging er billigere i Sverige. Både et generelt lavere kostnadsnivå og lettere tilgjengelige prosjekter bidrar til dette. Per i dag er det ikke bedriftsøkonomisk lønnsomhet i norsk vindkraft selv med enorme subsidier. Når det ikke er noe profitt, er skatteregler og avskrivningsregler av mindre betydning.

 

Min kommentar: Hvis det ikke var lønnsomhet, selv med enorme subsidier, så ville vel ingen være interssert i å investere? Argumentet faller på sin egen urimelighet, og står i grell kontrast til meningsfelle Odd Handegård, som skriver (http://bit.ly/1zoHeSE): “Klima- argumentene er til pynt for å kamuflere den egentlige hensikten med vindkraftutbyggingen – som er å sikre kraftselskapenes inntjening og profitt.” 

UNEPs Energy Gap Report (EGR2014) estimerer at vindkraft globalt er lønnsomt med en CO2-pris på $70 per tonn. Hvis det er ulønnsomt i Norge, så må det være på grunn av vårt høye kostnadsnivå. Dette kostnadsnivået skyldes presset fra petroleumsvirksomheten, og er  blitt et stort problem også for petrosektoren selv. Den miljøpolitiske ideen med å bygge ut norsk vindkraft i stor skala er at den skal erstatte olje- og gassproduksjon. På sikt skal norsk kostnadsnivå ned, slik at eksportindustri – inkludert eksport av fornybar kraft – igjen kan bli lønnsom. Dette kan vi få til ved å fase ut petroleumsproduksjonen.

 

Skonhoft: Norge er i en særstilling i Europa når det gjelder bruk av fornybar energi, fornybarandel på  65%. Så vi trenger ikke vindkraft for å nå EUs fornybarmål på 67.5%.

 

Min kommentar: Dette handler ikke om å være best i klassen når man bruker målestokker som er laget for europeiske land med få energiressurser. Norges høye fornybarandel skyldes våre helt spesielle naturgitte vannkraftressurser. Vi har bygget opp verdens største  statlige investeringsfond ved hjelp av våre petroleumsressurser og har forlengst forårsaket utslipp av drivhusgasser som langt overskrider budsjettet som hver verdensborger har til rådighet for CO2-utslipp. Hvis norsk vindkraft kan bidra til å redusere verdens CO2-utslipp, så er dette god grunn til å bruke noe av dette fondet til dette formålet, selv om virksomheten på kort sikt ikke er “bedriftsøkonomisk lønnsomt.”

 

Skonhoft: Sertifikater og subsidiering for å bygge ut mer vindkraft og vannkraft i Norge er en dårlig idé. Ett forhold er at økt kraftproduksjon i dagens situasjon med mye kraft og lave kraftpriser isolert sett vil føre til enda lavere priser og dermed også mindre motivasjon for husholdninger og bedrifter å spare på strømmen.

 

Min kommentar: Dette argumentet er også blitt brukt mot energisparing og effektivisering (som naturvernerne holder fram som alternativet til fornybar). Det er diskutert i EGR2014, og kalles gjerne ”the rebound effect.” I en markedsøkonomi vil enhver økning i tilbudet av en vare, eller reduksjon i etterspørselen (f.eks ved energisparing), føre til redusert pris – som igjen kan øke forbruket og etterspørselen. Målet for klimapolitikken er å redusere til null forbruket av fossil energi. Dette er et godt utgangspunkt for å motvirke rebound-effekten. Vi ønsker at kapital som i dag investeres i fossil energi skal kanaliseres over i fornybar, og samtidig at forbrukerne skal ha intensiver til å effektivisere og spare. Det som er avgjørende for investorene er ikke den absolutte prisen på  energi, men at investeringene i fornybar gir større avkastning enn investeringer i fossil. Dersom statlige subsidier til oljeleting blir redusert eller eliminert, vil behovet for subsidier  til fornybar energi også reduseres, og energiprisene vil holde seg høyere fordi det totale tilbudet ikke øker.  Høyere priser på karbonutslipp har samme  effekt. Dermed vil det  fortsatt lønne seg å spare energi.  

 

Det er bemerkelsesverdig at samfunnsøkonomer som er vindkraftmotstandere konsekvent holder oljeøkonomien utenfor regnskapet ved å ta som premiss at den skal fortsette i  ”tut og kjør” sporet, og på den måten løper oljebransjens ærend.

 

Skonhoft: Vindkraftutbygging fører til store miljøkostnader, tap av biodiversitet og et stort forbruk av naturkapital. Villmarksområder omgjøres til industriområder med kilometervis av veier og et totalt forandret landskap.

 

Min kommentar: Dette spørsmålet var  diskutert kort i mitt blogginnlegg “Don Quixote…,” men er selvsagt en større diskusjon som jeg skal komme tilbake til i senere blogginnlegg. Mitt ståsted er at all kraftproduksjon har miljømessige fotavtrykk og at vindkraft er en av dem som kommer best ut. Særlig gjelder dette vindkraft produsert til havs. Energiproduksjon som fører til reduksjon av CO2-utslipp reduserer fotavtrykket fra fossilvirksomheten, og denne gevinsten må balanseres mot de ulempene som kraftutbyggingen gir lokalt. For å gi argumentet sitt tyngde har derfor vindkraftmotstanderne utviklet mantraet om at:

 

Skonhoft: Vindkraft  i Norge har ingen klimaeffekt

 

Min kommentar: Denne påstanden gjentas i mange blogger og avisinnlegg, men det er vanskelig å finne dokumenterende argumentasjon.  Hovedargumentet er vel egentlig at Norges kraftproduksjon under alle omstendigheter er så liten i global sammenheng at den ikke har noen reell betydning. Argumentet er tullete; vi er sju milliarder mennesker på denne planeten, og hver enkelt av oss kan bare gi et mikroskopisk bidrag. Men uten disse bidragene vil det heller ikke bli noen forandring. Men argumentet har også en mer alvorlig side: 

 

Det bygger opp under forestillingen om at vi kan seile videre i vår gudsbenådete andedam og bevare naturen vår upåvirket av globale endringer.

 

Unntaket er Odd Handegård, som prøver å vise at norsk vindkraft er uten klimaeffekt ved å strø om  seg med tall om ren og skitten energi som flyter hit og dit. Igjen  er hovedproblemet i resonnementene at oljevirksomheten holdes utenfor regnskapet som en uforanderlig faktor. Jeg er  utdannet som  fysiker, og har lært at mange veldig komplekse problemer kan forenkles og løses ved å bruke fundmentale bevaringslover. En av disse er loven om bevaring av energi. Energi  som puttes inn et elektrisk kraftnett konverteres til varme gjennom forbruk hos konsumentene og tap i kraftkablene. Det finnes ingen kvalitet på energi som gjør at den kan kalles “ren” eller “skitten” (eller “grønn” eller “brun”). Dersom konsumet holdes konstant, og tapet i nettet ikke endrer seg drastisk, så vil økning av fornybar kraftproduksjon føre til reduksjon av fossil produksjon. Klimapolitikken må sørge for at vi ikke øker energiforbruket, at vi får en slik økning av fornybarproduksjonen, og at reduksjonen i fossilproduksjonen først omfatter de mest forurensende fossilkildene, som f.eks. kullkraft.

 

Søkested

Kontakt

Kristoffer Rypdals blog