Forskning, klima, energi, økonomi, politikk

Medisin mot CO2-utslipp

15.11.2014 18:05

 

En gruppe forskere fra 40 forskjellige institusjoner har nylig publisert årets statusrapport om den økende  CO2-konsentrasjonen i atmosfæren. Aldri har tingenes tilstand blitt dokumentert med større presisjon og detalj. Det er ingen tegn til reduksjon av veksten i atmosfærens CO2-innhold. Årsaken er utslippene fra  fossil energiproduksjon. Omlag halvparten av det vi slipper ut blir absorbert av  vegetasjonen på landjorda og i organismer i havet, og av havet selv. Resten forblir i atmosfæren som drivhusgass, som fører til global oppvarming. 


 

Fra 1960-tallet  og fram til årtusenskiftet sto kull og olje for  om lag 80% av utslippene, mens naturgass sto for de resterende 20%. Fra år 2000 har utslipp fra kullkraftverk hatt en markant økning.  Dette skyldes i hovedsak den industrielle revolusjonen i Kina, som i denne perioden har tredoblet sine utslipp. Men allerede siden 1980 har det vært en nedgang i utslippene fra EU, og  i  USA siden 2005. Nedgangen i EU skyldes i stor grad satsingen på fornybar kraftproduksjon og erstatning av kull med gass, mens USA de siste ti årene har gjennomført et markant skifte i kraftproduksjonen fra kull til skifergass. Vi skal imidlertid ikke glemme at en betydelig  del av industriproduktene som konsumeres i vestlige rike land nå produseres i Kina.  Det er ikke bare den kinesiske befolkningen som bærer ansvaret for Kinas økende utslipp.

 

 

Hvor bærer dette hen? Professor Jørgen Randers har gjennom en mannsalder  arbeidet med prognoser for planetens tilstand. Han ga i 2012 ut en meget lesverdig bok: ”2052 – A global forecast for the next 40 years.” Her forutser Randers at verdens økonomiske vekst kommer til å stagnere fram mot år 2052, og at energikonsumet vil avta etter 2040. Reduksjonen i energikonsumet er en følge av stagnasjonen i vekst og økt energieffektivisering.  Vi vil se en reduksjon i forbruket av kull til fordel for fornybar energi, som i 2052 vil utgjøre nærmere 40% av det totale energikonsumet. Dette høres oppløftende ut, men det hjelper så lite. Utslippene slutter å vokse, men de er fortsatt store, og global temperatur øker jevnt og trutt til 2 grader over førindustrielt nivå i 2052, og uten tegn til å flate ut.

 

Det er interessant å sammenlikne Randers’ prognoser med scenariene som presenteres av det internasjonale  energibyrået (IEA), og som danner mye av grunnlaget for den norske  regjeringens  energipolitikk. IEA opererer med tre scenarier. Det mest radikale er et scenario for stabilisering av CO2 på 450 ppm og at global temperatur ikke skal øke mer enn to grader. Randers’ prognose er noe mer konservativt.  Ingen av IEA-scenariene tar  full høyde for potensialet i fornybar energiproduksjon. Det argumenteres med at vind og solceller gir ustabil energiforsyning, og at back-up forsyning fra kull og gass kan bli ulønnsom fordi disse kraftverkene ikke kan kjøres med full kapasitet hele tiden. Men slik back-up trenger jo ikke være fossil. Konsentrert  solenergi  (CSP) kan lagre  energien gjennom døgnet og produsere elektrisitet når sola er svak. Ujevn kraftproduksjon kan utjevnes med energilagring og smarte elektrisitetsnett. Kostnadene ved utbygging av  landbasert vindkraft er nå så lave at  de vil konkurrere med gasskraftverk dersom verden kommer til enighet om en skatt på karbonutslipp. Danmark dekker i dag 40% av sitt elforbruk fra slik kraft . Kostnadene på solcellepaneler faller eksponentielt, og i land med mye sol er slik energi allerede fullt konkurransedyktig. 

 

Hvorfor er ikke IEAs prognoser for sol og vind mer optimistiske? Jeg tror det er fordi IEA først og fremst er en bransjeorganisasjon for oljenæringa. Scenariene er ikke designet for å demme opp for global oppvarming. De utnytter ikke de teknologiske mulighetene og regner ikke med de eksterne kostnadene ved fossil energi.  Konvensjonell olje og gass har hittil vært en lettvint kilde  til fortjeneste. Ikke rart at investorer nødig gir slipp på denne muligheten. Men lønnsomheten er i ferd med å smuldre bort på grunn av at kostnadene øker og at prisene presses av skiferolje og –gass, syntetisk olje fra kull, og fra fornybar energi. 

 

Det ligger derfor i kortene en betydelig risiko for at norsk olje og gass kan bli ulønnsom. Bransjens dilemma er: Skal den kjempe for å beholde fossilenergiens monopol, men risikere å bli utkonkurrert av smartere teknologier? Eller skal den starte en omstilling  i retning av  fornybar energi, som innebærer et tap av monopol og konkurranse med nye aktører på like vilkår? 

 

Jeg blir ofte spurt om jeg tror global oppvarming vår tids største samfunnsproblem. Mitt svar er  nei.  Global oppvarming er et symptom. Den underliggende sykdommen er utviklingen av økonomiske og politiske systemer som ikke tillater langsiktige investeringer. Tilpasning til klimaendringer er en lite effektiv behandling av symptomene. Forebygging er den beste behandlingsstrategien og betyr at vi  må behandle sykdommens årsak. Medisinen er mobilisering av folkelige og demokratiske krefter. Vi kaller det politikk.

 

 

 

Søkested

Kontakt

Kristoffer Rypdals blog