Forskning, klima, energi, økonomi, politikk

Når sprekker den norske gassbobla?

15.11.2014 19:37

 

I toppårene 2000-2005 produserte norsk sokkel godt over 1 mrd fat råolje per år. Denne produksjonen var nesten halvert i 2012, og tenderer mot null produksjon før 2020. I samme periode økte gassproduksjonen fra 0.4 til 0.7 mrd fat oljeekvivalenter per år. Kjente gjenværende olje- og gassreserver på norsk sokkel utgjør bare en brøkdel av den som allerede er produsert, og dette er utilgjengelige reserver som er langt dyrere og energikrevende å produsere, og som gir lavere netto avkastning. Det er investert 26 mrd. kroner i effektivisert utvinning fra de store feltene Troll og Åsgård, og Statoil alene bruker 2.8 milliarder i året til forskning (noe som setter smøregavene til UiT på 4 millioner årlig i perspektiv).

 

Det som skal redde norsk petroelumsindustri er: (i) Effektivisering av utvinningen fra eksisterende oljefelt; Statoil rapporterte 0.35 mrd fat  fra slik effektivisering i 2011. Til tross for dette synker den totale olje- og gassproduksjonen med 5% årlig, fra 1.42 mrd fat i  2012 til 1.35 i 2013. (ii) Åpning for utvinning fra kjente felt med mye lavere produsjonspotensial enn de som ga oljeboomen på 1980-tallet. Her leverte Statoil i 2011 seks planer for utvikling og produksjon svarende til 0.6 mrd fat oljeekvivalenter. (iii) Åpning for produksjon fra nyoppdagete reserver i Barentshavet som Skrugard og Havisfeltene,  estimert til 0.4-0.6 mrd fat. (iv) Produksjon fra leteområder i Barentshavet sørøst (hovedsakelig gass) som ennå ikke er funnet. 

 

Fra tallene ovenfor bør det være klart at potensialet i effektivisert produksjon og produksjon av kjente reserver ikke kan stanse den sterkt nedagående  tendensen i leveransene av norsk olje og gass, og at investeringene i denne næringen i stadig større grad baserer seg på et heldig utfall i et lotteri om framtidige drivverdige  funn.

 

Uansett  utfallet av dette lotteriet er det et ufravikelig faktum at kostnadene ved utvinning av fossile brensler ubønnhørlig øker med takten utvinningen av de lettest tilgjengelige ressursene. Dette er ikke tilfellet med utvikling av fornybare energikilder. Mange av disse kan ikke konkurrere med fossil energi i dag,  men kostnadene vil reduseres kraftig med økt investeringsnivå og produksjon, og vil før eller senere utkonkurrere fossil energi på de fleste områder. Dette er selvsagt petroindustrien smertelig klar over, og har derfor klar interesse av å stikke kjepper i hjulene for investeringer som reduserer verdens avhengighet av petroressursene. Slik atferd fra denne industriens side er forståelig og forutsigelig, men man bør kunne forvente litt mer kritisk refleksjon fra politiske ledere og ikke minst ledere fra noen av våre høyere læresteder og forskningsinstitusjoner. 

 

I en frokostdebatt ved UiT nylig hevdet prorektor for forskning ved UiT, prof. Kenneth Ruud, at det er vanskelig å drive F&U på fornybar elektrisitetsproduksjon i Nord-Norge fordi vi ikke har utbygd et effektivt kraftnett til å transportere energien sørover. Han nevnte ingen ting om at gassindustrien klager over at letevirksomheten etter gass i Barentshavet blir sinket av at det ikke  finnes noen gassledning sørover. Byggingen av en slik ledning til havs er estimert til 25 mrd kroner. For dette beløpet vil jeg anta at man kan foreta en solid opprustning av  det norske kraftnettet. 

 

Nord-Norges potensial når det gjelder vindkraft både på land og til havs er udiskutabelt. Mindre kjent er potensialet for solenergi. De fleste er ikke klar over at samlet solinnstråling på våre breddegrader i sommermånedene er høyere enn ved ekvator.  Sol og vind er de fornybare energiteknologiene som per i dag er nærmest til å konkurrere med fossil energi kommersielt, og en balansert miks av disse i Nord bør gi muligheter for en stabil elektrisitetsproduksjon gjennom året. En dreining av industri og FoU-investeringer fra gambling på uoppdaget gass mot lovende fornybar energi er derfor langt mer fornuftig og mindre risikabel strategi for langsiktig utvikling av næringsstrukturen i Nord-Norge.

 

For dem som har klokkertro på en strålende petro-industriell framtid for landsdelen, kan jeg anbefale å lese den siste rapporten utgitt av Carbon Tracker Foundation i samarbeid med Grantham Institute ved London School of Economics. Her påpekes det at for å ha 80% sjanse for å holde global oppvarming under 2 grader må 70% av kjente reserver av fossile ressurser ligge urørt. For å holde oppvarmingen under 3 grader må 60% bli liggende. Merk at vi snakker om kjente reserver av den typen som rapporteres som ikke-omsatt kapital  av børsnoterte selskaper, ikke uoppdagete ressurser som de mulige gassforekomstene i Barents sørøst. Hvis verdenssamfunnet skulle makte å komme fram til en klimaavtale som forhindrer en katastrofal utvikling av jordas klima (3 grader vil være en katastrofe), så vil ressursene i Barentshavet for en stor del være død kapital, og investeringene for å finne og utvinne dem vil være bortkastet. Den dagen en slik avtale trer i kraft vil den norske gassbobla sprekke.

Søkested

Kontakt

Kristoffer Rypdals blog