Forskning, klima, energi, økonomi, politikk

Reisebrev fra de andalusiske sletter

02.06.2015 20:02

Store deler av Europa er  fortsatt tynget av dyp økonomisk depresjon. Spesielt gjelder dette landene rundt Middelhavet. Disse landene merker også de første tegnene på global oppvarming, særlig langvarig tørke som tærer tungt på grunnvannsressursene. Depresjonen har (foreløpig) ingen sammenheng  med klimaendringene. Den er utløst av en finanskrise skapt av instabiliteter i et vanvittig finanssystem som har fått utvikle seg i de siste tre  decenniene. For Middelhavslandene har denne finanskrisen utviklet seg til en hengemyr av inaktivitet påført av EUs innstramningspolitikk.

 

I Norge har oljerikdommene ført til generell velstand, men også til et innenlands kostnadsnivå som legger alvorlig en bremse på bærekraftig  økonomisk vekst. Dette er ikke bare en problemstilling for kyniske kapitalister som John Fredriksen. Selv driver jeg forskernettverk finansiert av det offentlige og har mulighet for å ”flagge ut” deler av denne aktiviteten for å spare penger. Hotell- og restaurantpriser i Sør-Spania er en tredel av hva de er i Norge, mens statens diettgodtgjørelse for opphold i Norge er lavere enn for opphold i Spania. Det er betydelig billigere, og medfører lavere CO2-utslipp, å fly forskere fra London og Paris til Malaga enn til Tromsø. Så både en rent økonomisk logikk, og Europeisk og global solidaritet, tilsier at nettverksmøter bør legges til Spania og ikke til Tromsø eller Oslo.  Jeg har gjort begge deler  de siste årene, med klart lavere kostnader med Spaniaalternativet. Lite nasjonalsinnet? Ja vel. Jeg overlater til Norsk Polarinstitutt å fremme norske nasjonale interesser ved å la seg fryse inn i pol-isen med velfylte kjøleskap.  Jeg heier mer på kloden. Uansett – her begynner historien.

 

 

Etter  et vellykket arbeidsmøte i en hvit landsby godt vekk fra turiststrømmen på solkysten valgte jeg å sykle en helg i fjellkjeden Sierra de Alhama, og blinket ut en kjent fjelletappe som ender i en landsby på grensen til ”De Andalusiske Sletter.” Jeg har syklet strekningen tidligere, og hadde aspirasjoner om en ny personlig bestetid.  Oppstigningen gikk upåklagelig, men jeg ble likevel noe overrasket over  tiden registrert på min smartphone av siste modell - 4.84 sekunder. Irritasjonen over denne tekniske fadesen ble imidlertid raskt brakt til opphør av et entusiastisk par på min egen alder, som hadde tatt seg opp til stedet på en adskillig mer komfortabel måte. Full av endorfiner fra klatreturen redegjorde jeg for det heroiske rekordforsøket som ble gjennomført trass i en trøblete achilles-sene. Paret, som viste seg å være av en broket nederlandsk, amerikansk, kanadisk herkomst, næret  en påtakelig omsorg for min såre achilles, og kunne røpe at de hadde brent alle broer og for tiden leiet et husvære  på solkysten og levde av en kummerlig pensjon.

 

 

Dette var åpenbart veldig hyggelige og trivelige mennesker, og neste post på programmet var at jeg måtte fortelle litt om meg selv. Joda, jeg var nordmann, og hva jeg drev på med? Jo jeg jobbet med fysikk og matematikk ved et universitet langt oppe i nord.  

 

Krigsdans! Pensjonistpar agerer som de nettopp har sett Jesus gjøre stein til brød og vann til vin. Den mannlige halvdelen hadde jo nettopp brukt de siste femten årene til å studere kvantefysikk og geometri og DNA og oppdaget hvordan de geometriske strukturene i DNA kommuniserer med resten av kroppen og universet! Og dessuten hadde han utviklet et produkt som utveksler denne informasjonen mer effektivt. Dette produktet MÅTTE han bare demonstrere for meg – et sett av klistremerker av stjerneform, der den geometriske strukturen var skjult i merket. Copyright- må vite. Jeg fikk (helt gratis) et brett av slike merker som jeg skulle klistre på den såre  achillesen, og så skulle alt bli såre bra.

 

Hva  slags fysikk jeg drev med? Klimaforskning? Ja, den hadde de hørt om. At kommersielle fly slipper ut barium, aluminium og andre suspekte substanser i atmosfæren med formål å forkorte livene våre og forhindre at kloden overbefolkes av pensjonister. Konspirasjonsteorier? Neida, dette var offisiell FN-politikk!

 

Her fant jeg meg selv, på et av verdens vakreste steder, med verdens hyggeligste mennesker. Tilsynelatende intelligente, velutdannete, og reflekterte, men med verdens mest ”nutty” ideer og skremmende kunnskapsløse. Våre hjemlige klimaskeptikere blekner i sammenlikning. 

 

Det ble en vekker for meg. Vi har en lang veg å gå for å finne en fornuftsbasert måte å  forvalte planeten vår på.

 

Forøvrig har jeg noen  magiske klistremerker til overs, hvis noen har lyst til å prøve.

 

 

 

Søkested

Kontakt

Kristoffer Rypdals blog