Forskning, klima, energi, økonomi, politikk

Timeout i utbygginga av fornybar kraft?

23.11.2014 22:15

 

I adventsseminaret om vindkraft ved UiT som jeg omtalt i min forrige blogg kommer vi til å høre økonomene Bjart Holtsmark og Anders Skonhoft. Førstnevnte skal snakke om energisituasjonen fram mot 2030, og sistnevnte vil fortelle oss at norsk vindkraft ikke vil ha noen klimaeffekt. De to har publisert en forskningsartikkel sammen om norsk elbilpolitikk, som de er sterkt kritiske til. De viktigste poengene i artikkelen er sammenfattet i en kommentar av Holtsmark i Samfunnsøkonomen, nr. 5, 2012 (http://bit.ly/11Lvs9N). Jeg skal ta opp  elbilpolitikken i en senere blogg, her bare påpeke noen synspunkter på energisituasjonen generelt som framkommer i Holtsmarks kommentar. Holtsmark tar utgangspunkt i referansescenariet til det internasjonale energibyrået (IEA) som sier at ”fossile kilder vil stå for 63% av verdens elektrisitetsproduksjon i 2035, mens bare 23% vil komme fra fornybare kilder.” ”Derfor,” skriver Holtsmark, ”bør vi planlegge som om elektrisitetsproduksjonen i verden i de nærmeste tiårene vil skje omtrent som i dag.” Dette synspunktet danner en energipolitisk premiss for enkelte naturvernorganisasjoners krav om ”en timeout i fornybarutbygginga” (http://bit.ly/1reGwmH).

 

IEAs referansescenario er det som på engelsk kalles ”business as usual,” eller "baseline scenario," og som jeg i det følgende vil referere til som ”tut og kjør.” Oljebransjen vil selvsagt gjerne ha oss til å tro at dette scenariet er uunngåelig. Det framkommer jo eksplisitt i årets konjungturrapport fra Norsk Olje og Gass (http://bit.ly/11LCoUm), der fornybar energi omtales som en konkurrent som truer lønnsomheten i bransjen. Det er imidlertid ganske oppsiktsvekkende at naturvernere aksepterer  dette scenariet som premiss, på tvers av FNs klimapanel, diverse andre FN-rapporter, og andre rapporter fra IEA. Rapporter som har ett felles budskap som ikke er til å mistolke: 

 

Vi er på overtid. Vi har  absolutt ingen tid å miste!

 

I dagens  blogg skal jeg konsentrere meg om konklusjonene i en ny FN-rapport fra  UNEP (United Nations Environment Programme) -- den årlige Emissions Gap Report (EGR2014) (http://bit.ly/1vpj11m). Figuren under illustrerer at vi i 2012 hadde brukt opp 1900 Gt CO2 ekvivalenter av det totale budsjett på 2900 Gt vi har hatt til rådighet for å unngå mer enn 2 grader oppvarming. Under alle tenkelige scenarier vil vi komme til å slippe ut mer enn de 1000 Gt vi har til rådighet, så hvis vi når karbonnøytralitet i dette århundret, så må vi fortsette langs en bane med negative utslipp etterpå. Negative utslipp betyr at vi lagrer CO2 gjennom skogplanting og/eller bruker biobrennstoff kombinert med CO2-fangst og lagring. 

 

Figuren skal illustrere at vi får  en lettere oppgave hvis vi  starter å redusere utslippene tidlig.

 

 

 

Som navnet sier har rapporten fokus på det  såkalte  utslippsgapet. Dette er differansen mellom utslippet som følger av eksisterende klimaavtaler og det som skal til for å nå 2 gradersmålet. For eksempel, innebærer 2-grader scenariet et utslipp på 44 Gt i 2020, mens eksisterende avtaler krever at man holder seg under 53 Gt, altså et gap på 9 Gt. I ”tut og kjør” scenariet ligger vi an til 59 Gt, fordi land som USA, Canada, Australia og Mexico ikke har overholdt avtalene. Dette betyr at det ikke er nok å kjempe for at eksisterende avtaler blir overholdt. Vi trenger avtaler med større utslippskutt. Holtsmark & co. regner åpenbart med at  det ikke vil komme avtaler med vesentlig større restriksjoner på utslipp fram til 2030, så det kan være interessant også å se på utslippsgapet i 2030, definert som forskjellen mellom utslippene vi vil ha hvis eksisterende avtaler overholdes og 2-gradersscenariet. Eksisterende avtaler vil gi utslipp på 57 Gt, mens 2-grader gir 42, altså et gap som er vokst til 15 Gt. ”Tut og kjør” gir 69 Gt, som medfører et reelt gap på hele 27 Gt.

 

EGR2014 estimerer at oppskalering av eksisterende tiltak for utslippsreduksjoner har potensiale for å lukke  hele gapet mellom ”tut og kjør” og 2-grader scenariet med ytterligere investeringer i eksisterende teknologi og tiltak. Gapet på 27 Gt kan tettes av:

 

  • fornybar kraftproduksjon  (5 Gt), 
  • kjernekraft,  kombinert oppvarming og kraftproduksjon supplert med     karbonfangst og lagring (3 Gt), 
  • fornybar energi, reduksjon av utslipp og effektivisering i vareproduksjon (4.5 Gt), 
  • fornybar oppvarming og energisparing i bygninger (2 Gt), 
  • fornybar energi, effektivisering, elektrifisering og  strukturendringer innen transport (3Gt), 
  • avfallshåndtering (2 Gt), 
  • bærekraftig og effektivt jordbruk (2 Gt), 
  • bærekraftig skogsdrift (4 Gt).

 

Mange av disse potensialene kan bare realiseres i kombinasjon med andre. For eksempel kan elektrifisering av transport redusere utslipp bare hvis kraftproduksjonen har lave utslipp. For å bli karbon-negativ i siste halvdel av århundret må først kraftproduksjonen bli fullstendig fornybar og senere all energiproduksjon. 

 

Det betyr at vi ikke alene kan effektivisere eller spare oss til å bli karbonnøytrale.

 

Ifølge en fersk rapport  (http://bit.ly/1sJUinc) fra  IEA er solenergi den fornybare energiformen med størst potensial. Fram til 2030 vil nesten all vekst i solenergi-elektrisitet komme fra solceller (PV), med potensiale for installert kapasitet på 2300 GW i 2030. Etter hvert som PV når mellom 5-15 prosent av markedet, vil termisk solenergi med lagring vil ta over noe av veksten, men det spørs om ikke IEA undervurderer hvordan fall i batterikostnader kan gjøre at PV med lagring blir mer konkurransedyktig enn alternativene mange steder. PV vokser globalt, med Kina som det klart ledende landet, etterfulgt av USA. Over halvparten av den totale kapasiteten bygges lokalt, på hustak, kjøpesentre eller kommersielle bygg. Disse projeksjonene innebærer utslippsreduksjoner på tilsammen nær 5 Gt per år i 2030. En rapport (http://bit.ly/ZP9zFG) fra Global Wind Energy Council (GWEC) hevder at vindkraft kan ha installert kapasitet globalt på 2000 GW i 2030, som vil utgjøre 25-20% av global kraftproduksjon og redusere utslippene med  3 Gt per år. 

Sol og vind vil derfor være bærende elementer i en strategi for å tette utslippsgapet.

Slike investeringer krever at landene skaper tilstrekkelige incentiver. Blant disse er skatt på karbonutslipp eller kvotesystemer som inkorporerer eksterne kostnader som utslippene fører til, fjerning av subsidier på utvinning av fossile brensler (beløper seg til mer enn USD 600 milliarder per år),  subsidier av fornybar teknologi og energiproduksjon og andre tiltak for å redusere finansiell risiko forbundet med introduksjon av utslippsreduserende tiltak.

Subsidier av fornybar teknologi og energiproduksjon er nødvendig for å stimulere investeringer i denne sektoren.

Søkested

Kontakt

Kristoffer Rypdals blog