Forskning, klima, energi, økonomi, politikk

Vil elektrifisering av Utsira redusere globale CO2-utslipp

15.11.2014 18:42

 

Stortinget har nylig vedtatt at petroleumsvirksomheten på Utsirahøgda i Nordsjøen skal elektrifiseres, men debatten om dette vil bidra til reduksjon i globale utslipp går fremdeles høyt. Motstanderne hevder at utslippene bare vil forflyttes ut av Norge, og dermed  pynte på det norske klimaregnskapet, men ikke  endre det globale utslippet. Mange kompliserte og svært upedagogiske regnestykker har vært lagt fram fra begge sider og har ført til at folk flest trekker på skuldrene og vet ikke hva de skal tro. Her er et forsøk på å klargjøre hva det egentlig står om.

 

Boreplattformene er storforbrukere av elektrisk kraft. Utsirafeltet forbruker like mye som et middels stort kraftverk produserer. Denne kraften produseres på Utsira av meget ineffektive gasskraftverk  offshore som forbrenner gass som utvinnes på feltet. Hvis denne gassen i stedet transporteres til Europa, og produserer kraft i høyeffektive kraftverk der, så kan denne kraften tilføres det europeiske  kraftnettet og gjennom elektrifisering føres tilbake til Utsira og  dekke kraftbehovet der. Siden  noen av de europeiske kraftverkene er nærmere dobbelt så effektive som kraftverkene offshore, kan om lag halvparten av gassen som i dag brukes til kraftproduksjon på Utsira inngå i Europas kraftforbruk. Dette gir økte inntekter fra feltet, forutsatt at  gevinsten overskrider kostnadene ved elektrifisering.

 

Spørsmålet om dette vil føre til reduserte globale utslipp er mer usikkert, fordi det avhenger av framtidig europeisk  energipolitikk. Denne problemstillingen gjelder ikke bare overskuddsgass fra Utsira, men all gass fra norsk sokkel. Hvis all denne kraften i sin helhet erstatter skitten kullkraft, kan CO2 utslippene reduseres. Men det er slett ikke sikkert at dette vil være tilfellet. Den motsatte ytterligheten er at EU fortsetter å bruke billig kullkraft, men i stedet reduserer takten i omlegging til fornybar energi.  I så fall vil norsk gass og elektrifisering føre til økte utslipp, fordi kraft som ellers ville bli produsert fornybart i stedet blir produsert med gass. Det sannsynlige  utfallet ligger et sted imellom disse ytterlighetene.

 

I USA har nye produksjonsmetoder for skifergass ført til at kullkraft er i ferd med å fases ut. Dette har ført til at landet for første gang er villig til å diskutere utslippsbegrensninger. Dette er bra, men det har ført til mindre fokus på fornybar energi. Oljeindustrien prøver å skape inntrykk at skifergassen vil vare i hundrevis av år. Dette er slett ikke tilfellet. Disse brønnene tømmes i løpet  av noen få år og de siste ti årene har det i USA vært boret 60.000 nye brønner. De beste feltene er allerede tømt og produksjonen er dømt til å falle. Det vil  etter hvert brukes mer energi til å produsere gassen, og det fører til økning av utslippene for hver ny watt som kan sendes ut i kraftnettet. Lønnsomheten avtar og før eller senere må man begynne å tenke fornybart igjen. Men da er verdifull tid gått tapt, og selv om gassen har redusert utslippene i en periode, så vil forsinkelsen i utbygging av fornybar kraftproduksjon forlenge fossilalderen og dermed føre til økte totale utslipp. 

Disse betraktningene gjelder like fullt for Europa og for letevirksomhet etter nye gassforekomster i Barentshavet. På kort sikt er tiltak som elektrifisering av Utsira lønnsomt, og vil antakelig medføre en viss reduksjon av utslippene. Full utnyttelse av gassfelt som er i produksjon er også samfunnsøkonomisk lønnsomt, og gassen er nødvendig for Europa i en overgangsfase. Men kostbar leting etter nye forekomster i vanskelig tilgjengelige områder kan meget vel tenkes å bli ulønnsomt, i alle fall for den norske  staten, og vil bidra til å forsinke overgangen til fornybarsamfunnet. Tidspunktet for denne overgangen er den vesentligste faktoren som bestemmer omfanget av klimaendringene. Det bør derfor ikke være rom for lettvint og kortsiktig tenkning omkring framtida for norsk petroleumsvirksomhet, og den bør ikke overlates til administrerende oljedirektører som risikofritt hever skyhøye gasjer betalt av statlige subsidier.

 

Søkested

Kontakt

Kristoffer Rypdals blog